Month: mars 2016
Klimaproblematikkens handlingslammelse
Advarsel! Her følger nok en oppramsing om hvor elendig tilstanden på Jorda er på grunn av menneskelig aktivitet. Globale menneskeskapte klimaendringer, store landskapsforandringer og storstilt forurensing av naturen som angivelig skal føre til den sjette store utryddelsen av arter. Den antropocene tidsepoke der mennesket er hovedårsaken til endringer på jorda, menneskets tidsepoke. Smak litt på de ordene. Hva gjør de med deg? Blir du optimistisk? Jeg blir ikke det…
Det er vel ingen tvil om at vi mennesker har en utbredt negativ virkning på jordoverflaten og habitatet vi er så avhengige av (4). Monokulturell matproduksjon, bruk av fossilt brensel og avskoging er noen få eksempler på hvordan vi utnytter naturlige ressurser og ødelegger de i samme slengen (1, 2). Noen forskere (7, 9) påstår at vi har en så stor negativ påvirkning på jorda at vi kan kalle epoken vi lever i, «menneskets tidsalder». Om vår påvirkning er større enn naturen selv, skal jeg ikke diskutere her. Jeg vil istedet rette fokuset over på hva gjentatte advarsler og dommedagsprofetier om klimarelaterte globale endringer kan gjøre med oss.
Det går rett og slett inflasjon i alt «maset» om klima- og naturproblemene.
De fleste nyhetsreportasjer omtaler klimaendringer med bruk av ordene katastrofe og usikkerhet (6) som kan gi saken et svært negativt bilde og som kan føre til følelsen av avmakt (5, 8). Ikke bare språkbruken rundt klimaproblematikken kan virke overveldende, men også selve innholdet i klimabeskjedene. Per Espen Stoknes forklarer i sin bok «What we think about when we try not to think about global warming- Toward a new psycology of climate action» at vi ikke er skapt til å kunne forholde oss til så store og «fjerne» saker som globale klimaendringer. Jo flere fakta vi får tredd nedover ørene om verdens tilstand, desto mer handlingslammet og deprimerte blir vi, noe Stoknes referer til som «et klimaparadoks». Det går rett og slett inflasjon i alt «maset» om klima- og naturproblemene. Spesielt i rike, industrialiserte land bekymrer vi oss mindre og mindre om klimaendringer (3) (men heldigvis bryr vi oss mer om miljørelatert problematikk). Et annen side ved klimaparadokset er at færre og færre tror på at klimaendringer er menneskeskapte. Til tross for at 98% av verdens forskere viser til forskning som påviser realiteten av menneskeskapte klimaendringer, er 50% av verdens befolkning klimaskeptikere. Flesteparten av skeptikerne kommer fra rike, industrialiserte land og Norge er et av dem (3, 8).
Ved å prøve å løse klimaproblemer individuelt, økes følelsen av hjelpeløshet og dårlig samvittighet. Derfor må samholdet i det globale samfunnet styrkes.
I følge Stoknes finnes det minst fem psykologiske barrierer som hindrer oss i å innse alvoret i globale klimaendringer og innføre klimatiltak (8). Disse er avstand, undergang, dissonans, fornektelse og identitet. Ved å redusere viktigheten av egne handlinger, legge til holdninger som passer med egne mangel på tiltak, kompensere for sine klimahandlinger med de få tiltakene man allerede gjør, eller å benekte at problemet eksisterer, klarer man lettere å forholde seg til det reelle problemet som er så alt for skremmende og overveldende for mennesket å ta inn over seg.
Fem psykologiske barrierer som hindrer oss i anerkjenne realiteten i klimaendringer og dermed å utøve klimatiltak
Avstand Vi kan ikke se klimaendringer, de opptrer langt vekke både i rom og tid.
Undergang Vi vil helst unngå temaet fordi det er ubehagelig å tenke på konsekvensene av klimaendringer
Dissonans Dersom vi vet at våre handlinger kan føre til klimaendringer prøver vi å forminske problemet for å unngå konflikt mellom fakta og handling. Det samme gjelder dersom egne meninger er i konflikt med meningene til personer i vår omgangskrets.
Fornektelse Er et forsvar på å unngå frykt for konsekvenser og dårlig samvittighet for at man ikke endrer handlingsmønster.
Identitet Kulturell tilhørighet stiller ofte sterkere enn fakta og vitenskapelig overbevisning
(Kilde: Stoknes, 2014)
Så hva skal vi gjøre da, når vi trenger informasjon, forståelse og fakta på bordet for å ta noen steg i riktig retning for å forhindre ytterligere naturødeleggelser og globale menneskeskapte klimaendringer og fakta bare gjør oss mer distansert fra problemene? Skal vi fortsette som vanlig, eller skal vi prøve å tenke nytt? Stoknes kommer heldigvis med et forslag på hvordan vi kan løsrive oss fra avmakten. Først og fremst kan vi følge tre enkle prinsipper som å snu barrierene på hodet, holde oss til positive strategier og oppføre oss som sosiale innbyggere av planeten, ikke bare som individer. Ved å prøve å løse klimaproblemer individuelt, økes bare hjelpeløsheten og den dårlige samvittigheten, derfor må samholdet i det globale samfunnet styrkes, noe du kan lese mer om her. Stoknes presenterer fem alternative strategier for å kommunisere klimaproblematikken av en mer oppløftende og engasjerende karakter (8).
Fem strategier for å redusere de psykologiske barrierer og øke handlingskraft og positivisme rundt klimatiltak
Sosial strategi å benytte seg av sosiale medier
Støttende strategi Skaper positive følelser angående klimaproblematikk
Forenkling Gjør klimavennlig oppførsel lettvint og tilgjengelig
Fortellerbasert strategi Å bruke fortellerkraft for å lage mening og samhold
Signaler Å bruke indikatorer som gir tilbakemelding på sosial respons
(Kilde: Stoknes, 2014)
Jeg skal ikke inngående forklare hva disse fem strategiene innebærer. I stedet vil jeg oppfordre til å stikke innom biblioteket og lese Stoknes bok, «What we think about when we try not to think about global warming- Toward a new psycology of climate action», (spesielt om du driver med eller formidler klimarelatert forsking). God lesning!
PS! Om Stoknes har rett i det han sier blir opp til fremtiden (og kanskje deg, meg og oss) å avgjøre.
Referanser
- Henriksen S og Hilmo O (2015), Påvirkningsfatorer. Norsk Rødliste for arter 2015. Arstdatabanken <http://data.artsdatabanken.no/Rodliste/Pavirkningsfaktorer> nedlastet 17.03.2016.
- Millennium Ecosystem Assessment (MA), 2005. Living beyond our Means- Natural Assets and Human Well- Being. <http://www.wri.org/sites/default/files/pdf/ma_board_final_statement.pdf> nedlastet 17.03.2014
- Nielsen Company. Sustainability Survey: Global Warming Cools Off as Top Concern. Nielsen Press Room, 28.08. 2011. <http://www.nielsen.com/us/en/press-room/2011/global-warming-cools-off-as-top-concern.html> nedlastet 17.03.2014
- Oldfield, F., 2005: Environmental Change- Key Issues and Alternative Approaches, Cambridge University Press, Cambridge
- Painter, J., 2013. Climate change in the media- Reporting Risk and Uncertainty, 2013 B.Tauris & Co., London.
- Reuters Institute for the study of Journalism, 2013. Most News Reports about Climate change Focused on “Disaster” or “Uncertainty”, 16.09.2013. <https://reutersinstitute.politics.ox.ac.uk/news/study-most-news-reports-about-climate-change-focused-%E2%80%98disaster%E2%80%99-or-%E2%80%98uncertainty%E2%80%99>, nedlastet 17.03.2014
- Steffen, W., Crutzen, P.J., McNeil, J.R. 2007: The Anthropocene: Are humans Now Overwhelming the Great Forces of Nature, Ambio 8, 614-621.
- Stoknes, P. E., 2015. What we think about when we try not to think about global warming- Toward a new psychology of climate action, Chelsea Green Publishing.
- Zalasiewicz, J. and Williams, M., 2008. Are we now living in the Antropocene?, GSA Today, vol.18, 4-8.
Verdas befolkning aukar – vi treng meir mat!
Ei av dei største framtidige utfordringane i verda er korleis vi skal klare å produsere nok mat for den aukande befolkninga i verda. Befolkninga i verda aukar så mykje at det er forventa at vi blir 9 milliardar menneske rundt midten av det 21. århundre (1,2). Dette vil med tida medføre eit høgare trykk på både terrestrisk og marin produksjon av mat, som fører til Allereie i dag fins det mange menneske som er svoltne (1), og med ei auke i befolkning blir dette eit enda større problem. Derfor står følgande utfordringar for tur: auke produksjon av mat på ein måte som er berekraftig og miljøvennleg, og sørge for at dei fattigaste menneska i verda ikkje lenger er svoltne (3). Løysinga på dette problemet er ikkje særleg lett, men i mine auger kan alle prøve å bidra litt. Eg vil sjå på to ulike ting som ”mannen i gata” kan gjere noko med for å hjelpe til, nemlig avfallshandtering og livet som ”fleksitarianar».
Før eg skal sjå nærmare på dette, må eg forklare litt kva trofiske nivå går ut på. Dei ulike nivåa i ei næringskjede, blir kalla trofiske nivå (sjå figuren ovanfor). I dei nederste trofiske nivåa har vi produsentane som nyttar solenergi for fotosyntese. Vidare oppover i nivåa har vi konsumentar som et produsentane. Mellom kvart nivå i næringskjeda blir 10% nytta til å produsere ny biomasse, noko som vil seie at dei resterande 90% ikkje blir utnytta. Dette gjeld begge dei to hovudområda vi hentar og produserer mat frå; det marine systemet, altså havet og det terrestriske systemet, altså jordbruk.
Avfallshandtering
Rundt 30-40% av all mat som blir produsert blir ikkje nytta av ulike grunnar (1). Dette gjeld både for vestlege land som Norge, og land som er i utvikling, som for eksempel i Sør-Aust Asia. Forskjellen ligg i kvar maten blir øydelagd. I ulike delar av Asia blir mykje av maten øydelagd på grunn av manglande standard på transport eller oppbevaringsfasilitetar, og av skadedyr som øydelegg avlingane (1). I vestlege land som er kome langt i utviklinga, som for eksempel Norge, er det heilt andre årsakar til at maten blir øydelagd eller kasta. Transport og oppbevaringsmoglegheitene er gode nok til at mat ikkje blir øydelagd på same måten som i land som er i utvikling. Her i landet er det mykje mat som blir kasta av kosmetiske grunnar, der maten aldri når butikken fordi den ikkje er stor nok eller at forma ikkje er rett (1). Vidare er mat relativt billig, noko som gjer tilgangen på mat større og … I tillegg er best før-datoane ofte satt tidlegare enn dei treng å ver satt, fordi dei ulike merka som produserer og sel denne maten vil sørge for kvalitet på sin mat.
Forbetringar i infrastrukturen til transportsystemet i mindre utvikla land, kan hjelpe til med å redusere mengda mat som blir øydelagd (1). Behovet for vidare forsking i lagring etter hausting er også tilstades, og kan vere ein måte å redusere avfall.
Dersom vi prøvar å kaste mindre mat, vil forbruket vårt minke. Då vil butikkane ta inn mindre mat, og matproduksjonen minke. Dette vil igjen føre til at arealet som blir brukt for matproduksjon, ikkje vil ha like høgt trykk, og vi kan utnytte det betre etter kvart når befolkninga aukar. Auking i prisen på mat kan også føre til nedgang i avfall (1). Ein anna måte å redusere avfall på er bevisstgjering av dette problemet, og med dette etablering av ein anna tenkemåte når det gjeld matavfall (1).
”Livet som fleksitarianar”
Ca. 80% av alt land som blir brukt av menneske, blir brukt til produksjon av mat (4). Som nemnt tidlegare ved trofiske nivå, krevjast det veldig mykje energi for å produsere mat som er i høgare trofiske nivå, som kjøtt. For eksempel, dersom ein primærprodusent produserer 1000 kcal, og vi haustar mat i tre trofiske nivå over primærprodusenten vil utbyttet berre vere 1 kcal. Dermed vil det vere ein stor fordel å hauste meir i lågare trofiske nivå for å få eit større utbytte når det no er og etter kvart blir eit aukande behov for dette. Heldigvis ser ein ei auking i menneske som vel å vere vegetarianarar, anten på heiltid eller deltid. Sjølvsagt treng ikkje alle å bli vegetarianarar, men om mange vel vekk kjøtt berre ein eller to dagar i veka, vil dette utgjer ein stor forskjell. ”Deltids-vegetarianarar” har no og fått eit nytt begrep: fleksitarianarar, som beskriv personar som vel bort kjøtt, fisk, melk og egg når dei kan og vil (4). Dette kan vere eit enkelt, men viktig grep som mange kan ta for å få produsert meir mat i framtida.
Dette gjeld også i havet, der vi i veldig stor grad haustar i høge trofiske nivå i dag, som for eksempel torsk. I dag blir det og praktisert selektiv fisking av fiskar med rett storleik, der små fisk ofte blir kasta ut att i sjøen. Dersom denne praksisen blir vidareført, vil dette føre til overfiske i framtida. Derfor bør det og vere eit mål hauste i lågare trofiske nivå også i havet. Balansert hausting i havet, der det fins utrulege mengder primærprodusentar. Dersom vi innfører ein slik praksis i staden, vil det gi oss mykje meir mat (om vi klarar å utnytte dei mikroskopiske organismane i havet), i tillegg til at det vil hjelpe til å bevare marine bestandar.
Oppsummert vil eg peike på at alle kan bidra litt, om det er ein kjøttfri tysdag, eller redusering av avfall. Dette er enkle grep som dei fleste klarar å gjennomføre.
Referanser:
- Godfray H.C.J., J. R. Beddington, I.R. Crute, L. Haddad, D. Lawrence, J.F. Muir, J. Pretty, S. Robinson, S. M. Thomas, C. Toulmin (2010) Food: Security: The Challenge of Feeding 9 Billion People. Science. 327: 812-818
- Duarte, C. M., Holmer, M., Olsen, Y., Soto, D., Marba, N. Guiu, J., Black, K. & Karakassis, 1. (2009). Will the oceans help feed humanity?
- Von Braun, J. (2007). The World Food situation: New Driving Forces and Required Actions. Washington: International Food Policy Research Insitute.
- Stehfest, E., Bouwman, L., van Vurren, D.P., den Elzen, M. G. J., Eickhout & B. Kabat, P. (2009) Climate benefits of changing diet. Climate change.
- Ertesvåg, F. (2016). Veggiser i voldsom vekst: nå kommer fleksitarianerne. VG. 25. Februar. Henta frå: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/godt-no/veggiser-i-voldsom-vekst-naa-kommer-fleksitarianerne/a/23625195/ (23.02.16)
- Skern-Mauritzen, M., Howell, D., Hansen, C., Bjordal Å., og Huse, G. (2015). Barentshavet – for stort og komplisert for en strikt balansert høsting. Henta frå: http://www.imr.no/filarkiv/2015/03/barentsh_balansert_hosting_raudate.pdf/nb-no (25.02.16).
Skrive av: Anne Marte Fauske