About aashildi



View all posts by aashildi

Den globale matkrisen – hva kan vi gjøre?

Som enkeltperson er det ofte lett å si fra seg ansvaret når en hører om globale problemer som økende populasjonsvekst og matmangel. Verden er jo så stor så hvilken forskjell kan vel vi utgjøre? Det er viktig å huske at som forbrukere kan vi ha stor innflytelse, en innflytelse som strekker seg mye lenger enn middagsbordet.

I boka «Full Planet, Empty Plates» skriver Lester Brown at det er tre årsaker til at vi nå har en økende etterspørsel etter mat; populasjonsvekst, økende velstand og biobrensel.

Populasjonsvekst

Den stadig økende befolkningsveksten gjør at den globale etterspørsel etter mat bare vil vokse seg større og større. Fortsetter verdens befolkning å vokse i den hastigheten den har i dag er det beregnet at vi vil overstige 9 milliarder mennesker innen 2050. Bare i kveld vil det være 219,000 flere munner å mette rundt middagsbordet.

Økende velstand

Med økt velferd kommer større forbruk, da spesielt av prosessert mat, kjøtt, meieriprodukter, egg og fisk. En kan se på det som vi mennesker klatrer opp i næringskjeden.  I vår del av verden så vi en slik utvikling da velstanden økte etter 2.verdenskrig.  I dag er denne trenden tydelig i de nyere industrialiserte landene som for eksempel Kina, som har oversteget den tidligere verstingen USA i forbruket av kjøtt (se Figur 1).

Figur 1
Når forbruket av slike produkter øker får vi en indirekte økning korn og andre avlinger. For å beskrive dette kan vi sammenligne det årlige kornforbruket per person i India og USA; i India hvor det spises lite kjøtt er dette forbruket på 172kg, mens det i USA er 635 kg (hele 4/5 er indirekte i form av kjøtt, melk og egg). Økt forbruk av kjøtt har også ført til økt etterspørsel av soyabønner fordi soya er mye brukt i kraftfor og fiskefor, også i Norge. Dette er et problem fordi det landet i verden som dyrker mest soya i dag er Brasil, hvor utvidelse av soyaekspansjonen truer de tropiske regnskogene og andre artsrike naturtypene der.

 

Biobrensel

Biobrensel er en relativt ny pådriver for den økende etterspørselen etter korn, men som likevel er verdt å nevne. I 2011 høstet USA totalt 400 millioner tonn korn, hvor av 127 millioner tonn (32 %) omgjort til etanol (se Figur 2). Det er derfor klart at biobrensel er med å sette en ekstra belastning på kornproduksjon, samt konkurranse om land.

Figur 2
Settes dette inn i en ligning, kan det som nevnes over plasseres på høyre side under «etterspørsel», mens på andre side kan vi sette «produksjon». Ideelt sett skulle det vært en likevekt mellom disse sidene, men faktumet er at det på venstresiden er flere begrensende faktorer som konkurransen om landområdet, vann og energi. På toppen av det hele har vi den globale oppvarmingen som klusser til ting enda mer, og som gjør det nødvendig å minske de negative effektene matproduksjonen har på miljøet.

Vi står dermed ovenfor noe som er blitt kalt «en tredelt utfordring»:

  • vi må møte den voksende etterspørselen som kommer fra en økende, og mer velstående befolkning,
  • vi må gjøre dette på en bærekraftig måte,
  • og vi må forsikre at de aller fattige ikke sulter.

Tidligere var svaret på økt etterspørsel å utvide områder som ble kultivert, men å utvide er vanskelig når land som tidligere kunne brukes til jordbruk mistes til urbanisering, ørkenspredning, jorderosjon og andre konsekvenser av jordbruk som er blitt drevet på ikke-bærekraftig vis. I tillegg er nødvendigheten for bevaring av biodiversitet og landområder en begrensende faktor for utvidelse.

Det er tydelig at mer mat nå må produseres på like store områder, helst mindre, noe som kalles «bærekraftig intensifiering». Det er nok nyvinninger innen teknologi som kommer til å bidra mest til dette, noe de fleste av oss ikke kan gjøre så mye med. Så hva kan vi gjøre?

Redusere avfall

I motsetning til i utviklingsland er det her lite som blir kastet av mat før maten når butikkene. Isteden er mengden mat som kastes i matforretningene, restauranter og i hjemmene våre latterlig (se Figur 3). Mye av årsaken ligger i vårt forhold til mat. De fleste av oss har for aldri opplevd fattigdom og matmangel. Mat har alltid vært så billig at vi ikke har lært oss nødvendigheten med å rasjonere og unngå avfall, det har streng tatt ikke vært nødvendig. Vi er så vant til at varene vi kjøper skal være i perfekt standard at det kastes med første avvik, både hjemme og i butikkene. Nye regelasjoner i matforretnings- og serviceleddet vil kunne redusere andelen av avfall betraktelig, men ingenting vil skje før vi som forbrukere forandrer forbrukerpresset. Vi kan se på matindustrien som et økosystem med et «top-down» design; hvor forbrukerne på toppen vil påvirke hva som skjer i de lavere nivåene.

Figur 3


Forandre hva vi spiser

Det sies at flere personer kan brødføs på mindre land dersom alle var vegetarianere siden kun er 10 % av energien i planter blir videreført til dyr. Dette fører til at ca. 1/3 av alle kornprodukter som produseres på verdensbasis går til dyrefor, noe som setter sterkt press på landområder og vannreservoarer. Likevel er ikke løsningen så «enkelt» som å si at all kjøttproduksjon er forferdelig og vi burde alle bli vegetarianere. I flere områder gresser ofte budskapet på områder som ikke har noen annen produktiv verdi for eksempel. Dette er tilfellet for norske sauer og geiter som tilbringer mye av sin tid i norske lyngheier. I tillegg er det stor forskjell i miljøbelastningen mellom type kjøtt. Her er storfe desidert verst; de kreves bl.a. 28 ganger så store landområder, 11 ganger mer vann og seks ganger så mye nitrogen enn annen type fe. I tillegg til å minke andelen kjøtt vi konsumerer bør vi derfor tenke over hvilken type kjøtt vi kjøper.

Det er absolutt ingen enkel løsning på matkrisen vi står ovenfor. Selv om jeg har min lit til fremtidige vitenskapelige og teknologiske innovasjoner ser jeg ikke dette som en grunn til å lene meg tilbake å la de som kan det ta seg av det. Vi som forbrukere har en unik mulighet til å være med å trekke matproduksjonen i mer bærekraftige baner, og den muligheten synes jeg vi har en plikt til å gripe.

Referanser

1. Brown, L.R. (2012). Full planet, empty plates: the new geopolitics of food scarcity. WW Norton & Company.

2. Eshel, G., Shepon, A., Makov, T. & Milo, R. (2014). Land, irrigation water, greenhouse gas, and reactive nitrogen burdens of meat, eggs, and dairy production in the United States. Proceedings of the National Academy of Sciences, 111, 11996-12001.

3. Germiso, M. & Eldholm, V. (2008). Soya spiser skogen. Om hvordan økt norsk soyaforbruk ødelegger natur i Brasil – og om botemidler Framtiden i våre hender Fredensborgveien 24 G, N-0177.

4. Godfray, H.C.J., Beddington, J.R., Crute, I.R., Haddad, L., Lawrence, D., Muir, J.F. et al. (2010). Food security: the challenge of feeding 9 billion people. science, 327, 812-818.